Vi skal ikke glemme – 22.juli 2011

Skrevet 22.juli 2015

Det er 22.juli i dag, datoen som har brent seg inn i oss. For vår generasjon, som ikke opplevde krigen, er den kanskje sterkere enn 9.april. Det er nå fire år siden det uvirkelige skjedde. Terroren traff Norge, vårt lille land, midt i hjertet. I løpet av tre timer ble 77 mennesker, de fleste ungdommer, ble revet fra oss på Utøya og i Regjeringskvartalet.

Vi har alle et forhold til 22.juli 2011. Jeg kjente ikke, personlig, noen av ofrene som så meningsløst døde denne dagen. Tårene renner likevel i strie strømmer når jeg leser om hvordan pårørende og  venner minnes, og hvordan det påvirker livene deres i dag. Det går opp for meg. Tiden leger ikke alle sår! Det er bare ikke mulig. Å miste et barn bør ingen oppleve, og kan ikke aksepteres.

I år er det første gang jeg minnes denne dagen med egne barn. Dette har forsterket inntrykkene og tankene. Jeg kan ikke forestille meg hvor tøft etterlatte foreldre, søsken og besteforeldre har det! Mine tanker går i dag, først og fremst, til de etterlatte, men også til de var tett på og overlevde terrorhandlingene!

husk 22juli

Den 22.juli 2011 var jeg i Muscat, Oman. Det var uvirkelig å se bilder fra Oslo på hotellrommet. Vi trakk raske paralleller til 11.september 2001, men ganske raskt fikk vi vite at gjerningsmannen var en av våre. En ung mann med en forvridd virkelighetsoppfattelse, og dødelige våpen mellom hendene. Jeg lærte at vi ikke skal dømme gjerningsmenn, før fakta er på bordet. Jeg ville bare hjem til Norge og vel hjemme tok vi raskt del i minnemarkeringene. Vi fulgte rettssaken og dommen. Etterhvert var det godt å slippe førstesider med ABB. Og vi er glade for å slippe mer informasjon om han. Hverdagen innhentet de fleste nordmenn, men ikke de etterlatte.

Nå i media leser vi at sorgen er preget av konflikter. Minnesmerker, bombebil, nedtrapping av markering og kritikk mot manglende tiltak i offentlige etater. Alle som er involvert håndterer sorgen ulikt. Jeg er en de mange som, tenker på den grusomme dagen, noen ganger pr år. Andre jobber mer målrettet med minnesmerker eller “å ta tilbake Utøya”. De fleste etterlatte sliter seg gjennom hver eneste dag. Jeg leste at hele 51 prosent av de etterlatte foreldrene er fremdeles ikke tilbake i jobb på samme nivå som før terrorangrepene.

Vi kan ikke bære sorgen for andre, men alle kan gjøre noe! Min oppfordring er å vise omsorg, minnes med verdighet og sikre at kommende generasjoner lærer dagen å kjenne.

Foto: Lasse Tur

Dette er fem ting jeg skal gjøre!

  1. Vise at jeg bryr meg, være seg store eller små sorger. Alle har ulike sorgprosesser. Det må vi respektere! Av og til vet vi ikke hva vi skal si. Det er ok. Du  trenger ikke si noe. En varm klem, en hånd å holde i eller tid til en telefonsamtale kan være nok.
  2. Ta en “time-out” hver eneste 22.juli, og respektfullt minnes våre landsmenn som ble revet fra oss. Vi bør dele våre egne erfaringer fra de fryktelige timene og tiden og tankene som fulgte.
  3. Besøke Ringen på Utøya. Et verdig, rolig og varig minnested, som jeg en dag skal besøke den med tvillingguttene våre. Vi snakke om det som skjedde og de kan lære litt om dagen som endret så mye.
  4. Besøke informasjonssenteret om 22.juli-terroren i Høyblokka. Jeg håper det forteller oss en ekte og utilslørt historie.
  5. Ikke la terrorfrykt styre våre handlinger. Om vi lar terror styre våre reisemål har terroristene vunnet. Terror er et angrep på våre demokratiske grunnverdier og symboler. Derfor må vi ikke la det styre våre handlinger. Det er likevel viktig å ikke være naiv. Kunnskap, oppdateringer og forholdsregler er stikkord som bør legges på minnet.
1200043535
Foto: Martin Slottemo Lyngstad

22.juli 2015 går mot slutten. Varme tanker til etterlatte og de som overlevde en svart dag i Norges historie.

love-hearts-clip-art-MKingRycq

God natt og varme klemmer fra Cecilia

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *