Jeg smalt rett i veggen!

Jeg gikk baklengs ned trappen med en litt forpint grimase. Jeg tok heisen hver eneste etasje på jobben. Guttene på tre år løp fra meg. Samme det, jeg var så stolt! En personlig seier! Bucket list, check! Men, øresus, vonde ledd og tomme lagre slet i kroppen!

Når skal du løpe, da? Er det bare skryt?

Jeg må spole fem måneder tilbake. I april var jeg på en middag, hvor jeg sa at jeg hadde lyst å løpe et maraton. – Ja, når skal du det da? Er det bare skryt? kom det fra en rett over bordet. – Ehh.. mumle, mumle, New York, Paris, 2018… Kvelden etter kom jeg tilfeldigvis over en reklame for Oslo maraton. Hvorfor skal jeg dra langt avgårde, når jeg kan løpe i mitt eget nabolag? 15 minutter senere var påmeldingen bekreftet! Jeg var full av forventning og la en ambisiøs plan!

Minimum 42 km i uken!

Jeg leste alle mulige råd for å trene meg i best mulig form for å klare å gjennomføre et maraton. Det rådet som var gjengangeren var å løpe 42 km i uken. Optimistisk bygget jeg gradvis opp antall kilomenter pr uke. Og det gikk fortere og fortere.

Hurra! Jeg stod ofte opp kl 6 og løp rundt Bygdøy, og jeg snakker rundt HELE Bygdøy. Tilslutt løp jeg til og med to ganger rundt Bygdøy. Det var juni og tre måneder til Oslo maraton. Jeg brukte Strava appen og konkurrerte med meg selv i forhold til fort jeg kunne løpe pr kilometer, 6.40, 6.10, 5.50, 5.40 min/km. Jeg var i rute!

Smellen!

I slutten av juni kom smellen. Jeg slet meg rundt Bygdøy. Kroppen ville ikke løpe. Den sa bare Nei! Jeg gikk fra 5.40 min/km til 7.40 min/km på en uke. Snakker om å gå rett i kjelleren. Jeg ble syk og hadde flere virusinfeksjoner på en gang. Legen kunne ikke konstatere hva som feilet meg, men kombinasjonen av mye trening, mye jobb og lite søvn de siste tre år gjorde at kroppen bare sa STOPP.

Alle treningsambisjoner ble lagt på hylla. Jeg var lei meg og skuffet over meg selv! Folk rundt meg sluttet å spørre hvordan det gikk med treningen. Det kom ikke til å bli noe maraton høsten 2017. Jeg hadde mislykkes før startskuddet hadde gått!

Jeg vil, jeg kan, jeg skal!

Ti dager før den store dagen, gikk jeg i tenkeboksen. Skal jeg skal prøve likevel? Jeg gikk noen turer med familien og fortsatte med yoga. Jeg fant også frem en massasjerulle og rullet og rullet.

Og det aller viktigste, jeg bestemte meg 110 %. Hodet, ikke kroppen, skulle få ta styringen. Dette skulle jeg gjennomføre, uansett hvor lang tid jeg kom til å bruke.

Jeg fant også en personlig motivasjon til å gjennomføre. Jeg fikk en ekstra motivasjon ved å støtte stiftelsen Aktiv for kreft. Den traff meg midt i hjertet, etter som min mamma tapte kampen mot kreften i vår.

Jeg skulle gjennomføre!

Sjekk ut min neste bloggpost, for å få vite mer om hvordan det gikk!

Cecilia 🙂

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *